Making new friends

I dag har jeg fått meg to nye venner. De heter Phyllis og Barbara.

Vi møttes på Starbucks på Upper West. Vi satt ved siden av hverandre på vindusrekka mens jeg drakk kaffe, så ut av vinduet og skrev litt i boka mi. Jeg hørte de lurte på hvor mye klokka var, men ingen av dem hadde klokke på seg, så da var jeg så snill og opplyste om at klokken var to. Oi, sa de, og la til at det var rart de ikke var blitt kastet ut enda. De hadde vært der siden klokken tolv. De lurte på hva jeg skrev i boka mi, og om jeg var forfatter. Jeg sa nei, men forklarte at jeg skriver av og til for et lite barneblad hjemme. Hjemme er Norge, og Phyllis hadde visst familie i Sverie, så da var samtalen i gang.

Barbara hadde nemlig gitt Phyllis et gavekort på Starbucks til 80 års-dagen hennes. Det var i februar 2008, så det var hyggelig de endelig fikk brukt det. Gratulerer med dagen, sa jeg. Phyllis så ikke ut som om hun var en dag eldre enn 70, mens Barbara var nok godt oppe i 80-åra. Og hun husker litt dårlig. Det var litt leit akkurat det, for det skjer visst oftere og oftere nå om dagen.

Begge hadde bodd lenge på Upper West, og de ble kjent fordi de hadde sønner i samme klasse. Phyllis hadde bodd der i 30-40 år, og Barbara i minst 100, som hun sa. De sa de ikke liker East Side, og at de aldri krysser den grensen. Jeg skjønte ikke helt om de tulla eller ikke, før de begynte å le. Da lo jeg også.

Vi pratet om mangt og meget; politikk, sosiale forhold, forfattere (Phyllis sin sønn har skrevet en bok han prøver å få publisert, og Barbara sin mann var forfatter), arbeidersanger (det er nemlig den type sanger koret til Phyllis synger), data (Phyllis sjekker e-mail en gang iblant, mens Barbara har ikke fått seg data), twitter og facebook (jeg måtte prøve å forklare forskjellen), og en del om deres sønner. Det er litt leit at de bor i California, og det kan jeg skjønne, for det er jo så langt vekk. Jeg fikk se bilder også.

Phyllis har som sagt familie i Sverige, og har vært på besøk der. Niesen hennes har visst nettopp fått barn, og begge var overbegeistret over den svenske og norske ordningen om at man får være hjemme med barnet i ett år. Her er det to uker.

Vi satt og prata i over en halvtime, før Phyllis måtte gå fordi hun skulle rekke noen ærend før korøvelsen sin. Hun synger som tidligere nevnt i kor, og de er rundt 80 damer i koret. Alle gamle, som hun la til. Men ikke desto mindre spreke. Om to uker drar de på kortur til Wales, og skal synge seg rundt der. De inviterte nemlig over et mannskor fra Wales for en stund siden (det er visst flest mannskor der, i følge Phyllis), og nå hadde de blitt invitert tilbake.

Vi hadde en hyggelig samtale, og sa høytidelig "farvel" og "ha det bra" til hverandre. Jeg fikk visittkort, og måtte love å ringe neste gang jeg er i New York, så vi kan møtes til lunsj.