At det skal være så vanskelig da

Her kommer en historie fra virkeligheten.
Og den går som følger:

Jeg var i godt humør her om dagen, og tenkte jeg skulle ta litt bilder med fisheye-kameraet mitt, inspirert av Maja som har fått seg fisheye-linse og tar fisheye-bilder.
Derfor kjøpte jeg en rull med film.
Dyr var den også, jeg tror jeg ble litt lurt.

Det er ikke ofte jeg bruker film nå om dagen, men jeg åpnet luka på kamera og satte den inn. Riktig vei og greier.
"Dette går jo fint, jeg er riktig så flink i denne analoge, snart glemte, del av verden", tenkte jeg.
Jeg fikk rullen på plass, og lukket lokket.

Og så, så var det begynte å gå feil og jeg fant ut hvilken idiot jeg tydeligvis har blitt.
"Hva nå?" tenkte jeg og så på kamera.
"Jeg har jo gjort dette mange ganger før. Nå må vel filmen dras på plass, er det ikke det man gjør?"
Vel, jeg tok tak i en rulleknapp på toppen av kamera, og begynte å vri på den.
Og det kunne gått helt fint det, bortsett fra at det var FEIL KNAPP.
Ja, det er helt sant, det var altså feil knapp.

Jeg fant det nemlig naturlig å bruke den knappen man bruker når man er ferdig med filmen. Altså den knappen som ruller hele filmen inn i filmrullen igjen.
Og det er i grunnen ganske dumt, for nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få brukt den.
Ubrukelig.
Hvis jeg åpner den for å lirke ut filmen, kommer det jo lys inn, og det er dumt.
Kanskje det finnes en sånn spesial-lirke-måte å få den ut på, for sånne nolduser som ikke greier å sette inn en film på gamlemåten. Jeg kan spørre i fotobutikken, men det er jo egentlig litt flaut.


Så nå har jeg fortsatt ingen film i kamera.


Men her er i hvert fall et bilde av de involverte parter, av det som kunne blitt noe:




For de passer jo egentlig som hånd i hanske, som fot i sokk, som penn i pennal. Men akk...